Hvem tar vare på dem som tar vare på andre?

Jobber du med mennesker? I jobben min i Friskgården møter jeg alle slags ansatte – de aller fleste jobber nettopp med folk. Det er NAV-ansatte som daglig lytter til fortellinger om helseplager, traumer og kriser. Servitøren som får klager fra sure og frekke kunder. Hjemmesykepleieren som kun har tid til å gjennomføre det som står på arbeidslista, men som ser ensomheten, søpla som skulle vært båret ut og håret som kunne trengt en vask.

Jeg møter fagarbeideren som ikke har pause samtidig som de andre, og dermed ingen å snakke med om det som skjer. Eller veterinæren som stort sett er ute på oppdrag alene, og møter både dyr og mennesker i vanskelige situasjoner.

Det er påfallende at HMS-en for oss som jobber med folk nesten utelukkende handler om fysisk arbeidsmiljø. Det er heldigvis mye bra og nødvendig på gang innen velferdsteknologi og hjelpemidler – men vår «hovedeksponering» på jobb er menneskemøtene, og disse arbeidskravene er vi dårlige på å håndtere.

Emosjonelle jobbkrav er de følelsesmessige kravene som stilles til arbeidstakere i møte med andre mennesker: oppgaver som krever vedvarende følelsesmessig innsats, regulering av egne følelser og håndtering av andres følelser, forventninger og reaksjoner. Allerede i 1983 beskrev sosiologen Arlie Russell Hochschild hvordan slike krav utløser emosjonelt arbeid – at vi må «styre følelsene» for å uttrykke det rollen krever. Når avstanden mellom det vi føler og det vi må vise blir stor over tid, oppstår emosjonell dissonans – en sentral risikofaktor i mange tjenesteyrker.

Samtidig er det nettopp disse menneskemøtene som gir jobben verdi. Når jeg møter ulike arbeidsmiljø i jobben min, stiller jeg ofte spørsmålet: Hva er det mest givende ved å jobbe med mennesker? Svarene er slående like. Å bety noe for andre. Å gjøre en forskjell. Å ha en jobb med mening og variasjon. Å bidra til muligheter mennesker kanskje ikke visste at de hadde. Vi som jobber med folk, har valgt det nettopp fordi det gir motivasjon og faglig engasjement. Men menneskemøter både gir og tar – og uten god håndtering kan det som gir mening, over tid også bli en kilde til slitasje.

Når vi står i belastninger over tid – uten en god håndtering, kan det hope seg opp for oss. Vi kaller dette en akkumulert belastning. Da handler ikke om én dramatisk og traumatisk hendelse, men om små drypp av krevende situasjoner som til slutt blir en tung byrde. Vi ser hvordan dette kan føre til vedvarende stress, utmattelse og i verste fall utbrenthet.

Vi møter også hele arbeidsmiljøer som opplever seg utslitt av å jobbe med folk. Det gjelder ikke bare helse og oppvekst, men også serviceyrker, bankvesen og de som tar telefonen når noen ringer med klager om vegvedlikehold eller redusert åpningstid i kommunen. Fellesnevneren er at jobben krever følelsesmessig tilstedeværelse – og at manglende systematisk håndtering gjør belastningen større enn den trenger å være.

Å jobbe med mennesker vil alltid innebære emosjonelle krav. Det er en del av jobben, og det skal det være. Vi skal ikke «verne folk mot følelser» eller gjøre relasjonsarbeid til noe sterilt. Men vi må slutte å late som om belastningen ikke finnes – og slutte å individualisere den: «Dette må du tåle»

 

Det vi trenger, er etterlengtet HMS for oss som jobber med folk: systematisk håndtering av emosjonelle jobbkrav, på linje med ergonomi og kjemikaliehåndtering. Det betyr kartlegging, forebygging, støtte og oppfølging – ikke tilfeldige trivselstiltak eller kampanjer. Det er dette lovendringen nå forplikter oss til.

Fra nyttår er kravene til psykososialt arbeidsmiljø tydeligere enn før. Stortinget har vedtatt endringer i arbeidsmiljøloven § 4-3 som presiserer at arbeidet skal organiseres, planlegges og gjennomføres slik at psykososiale arbeidsmiljøfaktorer er fullt forsvarlige, og løfter frem blant annet emosjonelle krav og belastninger i arbeid med mennesker samt behovet for støtte og hjelp i arbeidet. Dette er en klargjøring av allerede gjeldende krav – og et signal om at psykososialt arbeidsmiljø skal behandles like systematisk som det fysiske.

Høye emosjonelle krav henger sammen med økt risiko for langtidssykefravær, utbrenthet og psykiske plager. Friskgården jobber kontinuerlig med å utvikle mer kunnskap om dette viktige fagfeltet. Funn fra vårt forskningssamarbeid med Handelshøgskolen BI indikerer at:

• Lederstøtte og kollegastøtte virker som buffere: de demper skadevirkningene av krevende emosjonelle situasjoner.
• I mange sammenhenger er støtten fra kolleger den viktigste – fordi den er nærmest situasjonen og raskest tilgjengelig.
• Både å få og å gi støtte er forebyggende – det å gi støtte kan ha særlig gunstig effekt.

Hvordan løser vi dette i praksis?.

• Bygg inn støtte i strukturen og i kulturen.
• Bygg kompetanse om emosjonelle jobbkrav
• Styrk forståelse og ferdigheter på håndtering av stress og belastning
• Gjør dette til systematisk HMS for alle som jobber med folk
• Følg opp etter hendelser – hver gang, ha rutiner for når debrief skal igangsettes

Lovendringen handler ikke om å gjøre jobben «lett». Den handler om å gjøre den bærekraftig. Vi skal fortsatt møte mennesker med omsorg, service og profesjonalitet – men vi må ha systemer som gjør at vi kan stå i jobben med helse og faglighet i behold.

 

Forskningen er samstemt: systematisk håndtering av emosjonelle krav, kombinert med sterk leder- og kollegastøtte, reduserer stress og forbedrer arbeidshelse. Når vi i tillegg vet at det å gi støtte kan være en egen helsefremmende mekanisme, har vi alt å vinne på å gjøre støtte til en del av måten vi jobber på – ikke bare noe vi håper oppstår av seg selv.

Vi har nok kunnskap og kompetanse til å sette dette arbeidet på dagsorden. Spørsmålet er ikke om vi skal starte – men når.