-Jeg trodde uføretrygd var eneste vei videre. Idag står jeg i en helt ny jobb
For litt over ett år siden var jeg overbevist om at arbeidslivet var over for min del. Jeg hadde bitt tennene sammen for lenge, og etter 25 år i butikk sa kroppen stopp. Jag hadde kjempet mot min egen kropp, jeg nektet å godta at jeg var syk – og forholdt meg ikke til det legene sa. Man har da ikke noe valg her i livet, var det jeg tenkte.
Jeg lever med Bekhterevs sykdom, en kronisk sykdom som jeg vet at jeg aldri blir frisk fra og som jeg har levd med i hele mitt voksne liv. Samtidig sto jeg midt i en svært krevende periode privat. Min 10 år gamle sønn ble alvorlig syk, og belastningene over tid førte til at jeg utviklet sterk sosial angst og panikkangst.
Da jeg startet prosessen med å søke uføretrygd, føltes det som et enormt nederlag. Jeg så ingen annen utvei.
Faksimile fra Trønderavisa 26.05.2025
Samtidig ble jeg henvist til arbeidsrettet rehabilitering på Friskgården. Ærlig talt var jeg svært skeptisk.
Jeg husker at jeg tenkte: Hva skal daglige knebøy og snakk om prioriteringer i hverdagen hjelpe meg med? Jeg har en kronisk sykdom. Jeg blir jo ikke frisk.
Jeg var nok blant de mest negative deltakerne som har kommet til Friskgården.
Men etter hvert begynte noe å skje.
Det skjedde ikke over natta, og det kom ikke som et mirakel. Likevel løsnet det gradvis. Verktøyene jeg først hadde avfeid som banale, begynte jeg faktisk å ta i bruk. Små endringer i hverdagen fikk større betydning enn jeg hadde trodd.
Det var som om skylappene mine sakte ble tatt av.
For første gang på lenge opplevde jeg en ro i kroppen som jeg aldri tidligere hadde kjent. Den sosiale angsten begynte å slippe taket. Jeg fikk mer tro på kroppen min og begynte å se muligheter der jeg tidligere bare så begrensninger.
Det viktigste jeg lærte, var kanskje at arbeidsrettet rehabilitering ikke handler om å bli frisk. For meg handlet det om å finne nye måter å mestre livet på, til tross for sykdom.
Etter hvert fikk jeg tilbud om praksisplass på Friskgården.
Bare det var stort.
Tidligere kunne jeg bryte sammen hvis noen nevnte at jeg burde tenke på å komme meg tilbake i arbeid. Jeg var så fryktelig redd. Nå kjente jeg faktisk på nysgjerrighet og mestring.
Praksisplassen ga meg trygghet, erfaring og troen på at jeg fortsatt hadde noe å bidra med.
Og så skjedde det som jeg aldri hadde sett for meg da jeg satt og skrev søknad om uføretrygd:
Jeg fikk tilbud om fast jobb.
Fra august 2026 starter jeg i 100 prosent stilling på Friskgården, i en helt ny karriere- men med relevans fra min journalistutdanning fra tidlig 2000-tall. Jeg har funnet en jobb som passer både meg og helsen min, og et arbeidsmiljø som jeg føler passer meg perfekt.
Faksimile fra Trønderavisa 17.07.26
Når jeg ser tilbake på hvordan jeg hadde det våren 2025, er kontrasten nesten vanskelig å forstå. Den sommeren skulle jeg bli mormor, men samtidig følte jeg at mitt eget liv var på vei inn i en blindvei. I dag føler jeg istedenfor at jeg har fått startet på et helt nytt kapittel.
Mitt råd til andre som står i en vanskelig situasjon, er enkelt:
Søk hjelp. Og ta imot hjelpen.
Jeg vet hvor vanskelig det kan være. Jeg vet hvordan det føles å tenke at ingenting kan hjelpe. Men du har ingenting å tape på å prøve.
Jeg trodde ikke rehabilitering kunne gjøre noen forskjell for meg.
Jeg tok feil. Og jeg er utrolig glad for det. ❤️
